onsdag 28. august 2013

Er IKT «medisin» for dyslektikere og folk med lese- og skrivevansker?



Jeg mener et rungende JA! Riktig bruk av riktig IKT utstyr for en dyslektiker er som briller for en svaksynt, eller rullestol for en som ikke kan gå.  I Norge har vi pengene, utstyret og kunnskapen. På tide å ta det i bruk for alle som behøver det NÅ.

Faren min vokste opp som dum. Han hadde dysleksi og måtte pugge alle leksene utenat. Han hadde en iherdig mor, som gjorde at salmeversene sitter enda. Han er 73 år, og har ikke vedlikeholdt dem med jevnlige kirkebesøk.  Evnen til pugg og morens tålmodighet holdt han unna lærerens pekestokk, som ble flittig brukt på de som ikke kunne leksa. Følelsen av at han ikke dugde klarte han imidlertid ikke å holde unna. Den har han kjempet med hele livet. Godt for ham at han skulle bli bonde. Jeg VET at han er en av de smarteste i familien. Lurer på hva han hadde blitt om han vokste opp i dag? Vel og merke om han gikk på en skole som gav han den «rullestolen» han trengte.

Heldigvis har det skjedd mye i den norske skolen. Vi vet nå, og aksepterer som et faktum at unger med lese-skrivevansker og dysleksi ikke er dumme. Samtidig ser jeg som lærer i den norske skole at flertallet av slike elever sliter med dårlig selvtillit og andre følgevansker.  Etter min erfaring tar utredningsfasen alt for lang tid. Mange mislykkede forsøk på å lære å lese gjør raskt store skader på selvbildet.


I dag er det ingen grunn til at de 3-5 % av norske elever som har diagnosen dysleksi, og de 20 % av norske elever som sliter med generelle lese- og skrivevansker skal vokse opp å føle seg dumme. Det finnes medisin! Det finnes en rekke IKT hjelpemidler som hjelper.

 

 

 

 

 

Hvilke IKT hjelpemidler finnes for dyslektikere og generelle lese- og skrivevansker?

Lærebøker finnes heldigvis som lydbok. De kalles Daisy (Digital Accessible Information SYstem) bøker og har eksistert på markedet i en årrekke. Det er en søkbar lydbokutgave av læreboka i ulike fag. Man trenger et eget program som heter AMIS for å kunne navigere i den, det er gratis og enkel å bruke. Daisy kommer i mp3 format og kan og høres på andre spillere, mange elever har smarttelefoner og hvorfor ikke ha lærebøkene i lomma? Eller andre bøker for den saks skyld, dyslektikere som hører lydbøker utvikler et rikere ordforråd. Og vi må ikke glemme gleden av en god fortelling, som de ikke har mulighet til å oppleve med en papirutgave.

I dagens skole brukes mange ulike kilder i tillegg til læreboka, som for eksempel internettsøk på en datamaskin.  Det er dessverre ikke nok å plassere en pc foran elevene som sliter og tro det skal gå bra. Like lite som det hjelper å plassere en bevegelseshemmet person i en elektrisk rullestol han eller hun ikke har lært å manøvrere. Det er her pedagogen kommer inn. Pedagogen trengs for å bistå eleven i opplæring i å beherske hjelpemidlene som skal kompensere for deres handikap og gjøre dem selvstendige. Riktig bruk av riktig IKT-hjelpemidler skal kompensere lese og skrivevansken.


Fra blyant til datamaskin med retteprogram skjedde det et kvantesprang for alle som strevde med skriving. Nå får man lese og skrivestøtteprogram som gjør så uendelig mye mer enn å sette rød strek under ord som ikke finnes i ordboka. Jeg vil trekke fram Lingdys er et av de aller beste. Det er også det Dysleksiforbundet anbefaler.

Alle skoler burde ha Lingdys tilgjengelig for sine elever. Lese og skriveverktøyet Lingdys integrerer seg i maskinens Office-pakke. Den er utviklet for å hjelpe personer med dysleksi eller andre former for lese- og skrivevansker. Det har stavekontroll, ordbøker, ordfullføring, skjermleser og syntetisk tale gjør at programmet gir utstrakt og praktisk hjelp til både lesing og skriving. Det geniale som skiller Lingdys fra lignende programmer som for eksempel CD-ord, er at det er norskprodusert og kan tilpasse den enkeltes bruker helt spesielle behov. Man kan stille inn om problemet er dobbelt konsonant, eller at eleven skriver helt spesielle dialektuttrykk. Da snakker vi tilpassa opplæring! Lingdys har og en fullt integrert ordbok, med ordforklaringer. Samme program finnes i engelsk og tysk versjon. Det er mange vanlige elever som og kan profitere på dette. Hvis alle bruker det, får heller ikke dyslektikeren belastningen av å skille seg ut. Alle elever i barneskolen kan ha nytte av slike skrivestøtteprogram. Jeg har enda ikke møtt en elev som er født med korrekt rettskriving innebygd.

Dagens elever trenger heller ikke lese tekst selv når de skal tilegne seg ny kunnskap. Hverken i bøker eller på skjermer. Ved hjelp av en enkel OCH-skanner kan tekst på papir kjapt digitaliseres og leses opp.  En OCH-skanner kan lage lydfiler med en talesyntese, det er enkelt i bruk! Tenk deg: Hvilke muligheter fins ikke? Hvor mange flere elever skal streve gjennom livet med å føle seg dumme når det slett ikke trengs?

Og på denne bloggen http://dysleksiensverden.blogg.no/1294091929_scanner_penn.html  kan du se en scannerpenn i bruk, fiffig! Hvorfor har ikke ALLE elever som strever med lesing og skriving i verdens rikeste land en slik penn?

Det finnes og stadig flere digitale opplesningsprogram med syntetisk tale. Lingspeak fra samme produsent som Lingdys er meget god. CD-ord har og en brukbar versjon. Her går utviklinga i en rivende fart og jeg antar og håper at vi bare har sett begynnelsen. At det er mulig for eleven selv å orientere seg i verden av tekst vi hele tiden er omgitt med, en helt annen følelse ved å ha en assisten til å lese for deg. At eleven blir i stand til å hjelpe seg selv er det essensielle, og er det vi bør bruke tid på.  Det bør være en selvfølge at elevene får levere skolearbeider muntlig. Dette kan gjøre enkelt via for eksempel lydopptak i skolens læringsplattform. Digitale fortellinger kan lages uten et eneste ord på et papir, og sendes i e-post.

I hjemmene er det ikke lenger noe spørsmål om folk har data, men hvor mange enheter de har. Stadig flere barn har smarttelefoner i lomma. De nyeste utgavene har talegjenkjenning og man kan fortelle dem hva de skal gjøre. De tekniske løsningene har vi, men vi må ta mulighetene i bruk for at de skal virke. Leger på Notodden sykehus bruker Talegjenkjenning og digital diktering for å spare tid. Programmet Maxmanus gjenkjenner det talte ord og skriver dem ned.  Hvor viktig blir papir og blyant som vi bruker så mye tid og energi på egentlig i framtida? Hvor mange timer med strevsom spesialpedagogisk lesetrening som ikke gir annet resultat enn å få eleven til å føle seg dum, kunne vært byttet ut med opplæring i hjelpemiddel og programvare som gjør eleven selvstendig? Tiden hvor vi kun presenterer kunnskap som håndskrevne ord på et papir er forbi. Vi lever i 2013 og våre elever skal inn i et teknologisk voksenliv om de vil eller ei. Dette haster. Skolen som organisasjon må forebygge, oppdage, sette inn tiltak og følge med på ny forskning. Vi har ikke råd til å miste flere dyktige elever med et lite handikap som det faktisk finnes medisin for!





1 kommentar:

  1. Kunne ikke ha vært mer enig, Torhild! Flott at du blogger by the way :) Blir spennende å følge tankene dine fremover! Tommel opp!

    SvarSlett